Hvor lang tid tar sorg?

På fredag sa jeg farvel til min far. Det ble en bisettelse i hans ånd både i musikkvalg og i ord. Nå skal jeg ta tilbake hverdagen. En hverdag som ikke lenger inneholder besøk på sykehjemmet. Du er ikke der lengre, men du er i hjertet mitt. Og inne i hodet mitt har jeg minnebilder av deg. Mange, som jeg tar fram ved behov. I dag tok jeg meg selv i å lure på hvor lenge denne sorgprosessen ville vare. Da den tanken kom kjente jeg den som et knyttneveslag som gjorde at jeg nesten mistet pusten. Jeg undersøkte tanken og undret på den lenge. Jeg tror den har sammenheng med det jeg tror at verden rundt meg forventer.

For har min verden rom for langvarig sorg? Tåler min nærmeste familie og venner å stå i dritten med meg? Og hvordan vil min sorg vise seg fram? Jeg aner ikke. Noen opplever det vanskelig å romme andre menneskers sorg. Både fordi det virvles opp noe eget som man ikke har avklart eller at man bærer på så mye selv at det ikke er rom for noe annet.

Jeg har bestemt meg for å la min prosess ta tid. Så lang tid som det er behov for. Jeg aner faktisk ikke hva verden rundt meg forventer, og skal jeg egentlig bry meg om det? Det finnes mange forskjellige måter å sørge på og det finnes ingen måte som er den riktige. Jeg tenker ikke at jeg skal legge meg ned og slutte å delta i hverdagslivet. Jeg skal fortsatt leve et sakte liv. Være i og med det som skjer. Jeg skal le, gråte, smile, være lei meg, bli sint og skuffet.

Buddhistene tenker ofte på døden i sammenheng med livet. Ingen av dem eksisterer uten den andre. Å leve som om hver dag er din siste vil bli slitsom fordi det da er mye ting eller aktiviteter du ønsker å gjøre. Men jeg tror at ved å tenke på at vi alle en gang skal dø vil gjøre oss mer i stand til å sette pris på det livet vi har. De små øyeblikkene. Være mer takknemlig. Gi mer fan. Og ikke minst bli snillere med de rundt oss.