Når livet er som en Babushkadukke

Noen ganger er livet som en Babushkadukke. Det ene etter det andre avdukes og jeg har ikke kontroll på alle tanker og følelser som dukker opp. Jeg opplever det som å være i et Harry Potterunivers hvor trappene endrer retning eller at rom plutselig dukker opp. Jeg forsøker å være med det som oppstår, men som livet er, så går ikke alltid det. Jeg blir overveldet og alt som er vondt og leit presser seg på. Noen ganger er det greit å kjenne på alt som er vondt, og jeg tror ikke at det bra for meg å presse tilbake eller holde tilbake vonde følelser. Alle følelser har sin plass i livene våre. Jeg kan ikke kontrollere dem, men jeg kan velge hvordan jeg reagerer på dem.

Det jeg forsøker å unngå er og la alt det vonde få kose seg inne i mine tanker og min kropp over tid. Jeg forsøker å ikke gi det vonde et fullt luksusopphold inni meg der det kan suse rundt og gjøre livet mitt grått og trist. Jeg har aktive samtaler med meg selv og bestemmer meg noen ganger for at nå skal jeg være lei meg i 15 minutter. Setter på trist musikk, leser noe eller tenker på noe som får meg til å gråte. Lar tårene flomme og lar alt det vonde få utløp.

Følelser er forbigående og følelseslivet vårt er som været. Jeg er ikke tankene eller følelsene mine. Jeg har tanker og følelser. Jeg holder om meg selv og gir meg selv omsorg. Jeg tar noen dype pust. Jeg puster ut det vonde og jeg puster inn liv og gode ting.

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig - her

i denne vår vanskelige verden

av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket

og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene

kan skimte lys

i dine bebodde øyne.

Hans Børlie