Tanker på en søndag
Jeg står og ser på meg selv i speilet. Det er søndag. Dagen da man kan slappe av. Nyte en god kopp kaffe. Det er ingenting man skal eller må gjøre annet enn å bare være. Mens jeg står der dukker det opp tanker og det spilles av en film inne i hodet mitt. Burde jeg ha sagt ifra da han sa det? Hva tror de om meg på jobb når jeg enda ikke har fått ryddet pulten min? Ble den siste samtalen med ungdommen akkurat som hen hadde ønsket? Var jeg lydhør nok? Kan jeg egentlig skrive? Hva med alt det rare jeg driver på med - tarotkort, mindfulness og skriving- er det noe poeng i det?
Alle negative tanker surrer rundt inne i hodet. Det er ikke bare tanker. Noen av disse tankene har oppstått fordi noen sa til lille meg at jeg måtte ikke tro jeg var noe. Folk likte ikke mennesker som skrøyt av seg selv. Måtte jeg holde på med alt det rare. Som å dra på ferie med rundt 20 bøker i kofferten. Eller å gledesstrålende fortelle at jeg var god til å danse for så og bli irettesatt med Jante. Du skal ikke tro du er noe.
Det er alltid noe i livene våre som frambringer bekymringer og jeg ble nettopp introdusert for bekymringsbussen av psykolog Jonas Vaag.
Sånn ble historien om min reise med en bekymringsbuss utspilt i mitt hode.
Jeg står og ser på meg selv i speilet. Er jeg god nok? Og hva er god nok? Bekymringsbuss nr 37 kommer inn på min “holdeplass”. Bussjåføren er en aktiv type som tuter og veier med armene for å få meg inn på bussen. Han roper og vinker meg inn.
Kom deg på - roper han med streng stemme. Jeg har litt autoritetsangst og klarer ikke å motstå. Jeg går på og blir dratt tilbake til barndommen., ungdomstiden og nåtiden. Bussen kjører avgårde med meg som ufrivillig passasjer.
Hva er det du tror? Du har ingenting spennende å tilby noen, og du er fortsatt rar- messer bussjåføren. Alle bøkene, tarotkortene, mindfulness og ikke minst almanakken med månefasene- fortsetter han. Jeg tar i mot som jeg alltid har gjort. Forsøker så godt jeg kan å finne pusteankeret mitt. Mitt ankerfeste inn i verden.
Pannen min, som har lent seg mot bussvinduet, er våt av dugg. Vannet renner som tårer nedover kinnene mine. Så gikk jeg altså atter en gang på buss nr 37. Bussen som rommer Janteloven.
Jeg finner igjen pusten min og sitter stille. Lukker øynene og er i pusten min. Følger innpust og utpust. Stemmen fra bussjåføren blir fjernere og fjernere. Den stilner og stopper tilslutt opp. Bussen stopper og jeg går av. Jeg kan kjenne høstluften fylle lungene mine og lyden fra verden utenfor kommer inn i ørene mine.
En ny buss svinger inn foran meg. Buss nr 17 - så du klarte ikke å motstå Janteloven denne gangen heller. Jeg finner pusten min igjen og kjenner at jeg står stødig. Jeg visste at det ville komme en ny buss. Det kommer alltid en ny buss. Livet byr på busser og går aldri tom for dem. Jeg lar denne bussen bli en del av livet mitt. En del jeg aksepterer at er der. En normalitet. Noe som alle opplever i sine liv.
Bussjåføren rister på hodet og kjører videre. Jeg står igjen og står enda stødigere i meg selv.
Hvilke bekymringsbusser blir du med ut på tur?
