Innhyllet i tåke….
Noen dager er tankene mine er innhyllet i tåke. Jeg kan fornemme at de er der, men jeg får ikke tak i dem. Jeg går inn i dagen som i søvne. Ordene jeg forsøker å si kommer enten ikke ut, de kommer ut lenge etter at de burde eller de stokker seg og kommer ut feil. Jeg smiler. Jeg er god til å smile. God til å late som ingenting. Kan ikke vise verden hvordan det egentlig er. Ingen må få vite om eller se tåken. Jeg har sluttet å fortelle om hvordan jeg kan oppleve dagene mine. Mang en gang har jeg fortalt noe og fått velmenende svar tilbake. “Kan du ikke bare….?” eller “nå har du gjort for mye igjen. At du ALDRI lærer. Er du syk egentlig?” Inni meg dukker den sinte rødglødende dragen opp i tåken. Den ligger der i all sin vrede. Den lengter etter å komme ut for å spy ut eder og galle, men ingen har møtt den heller.
Det er vanskelig for noen å romme andres smerte. Den blir til noe som gjør dem utilpass. Den andres smerte, sykdom eller uro blir noen ganger til en svakhet de ikke ønsker å forholde seg til. Da kommer de med råd som; “nå må du ta deg sammen. Det finnes dem som har det verre enn du.” eller “prøv nå å være litt takknemlig for at du klarer å jobbe 50%” eller “jeg leste i KK her om ei som ble helt frisk fra ME. Hun gjorde litt yoga og la om kosten”.
Jeg praktiserer mindfulness og takknemlighet hver dag. Faktisk så er jeg svært takknemlig for det livet jeg har. Det betyr ikke at dårlige dager ikke eksisterer. Dager hvor gråten ligger klar til å hoppe fram som troll i eske. Dager hvor jeg er så innhyllet i tåke at bokstavene i boka jeg leser flyter sammen og lager ord som ikke finnes. Dager hvor tåken tukler med tiden. Jeg står opp og så er det plutselig kveld og jeg skal legge meg igjen. “Hva har du gjort i dag?” kan noen spørre. Ja, hva har jeg egentlig gjort? Jeg er ikke helt sikker. Tåken har tatt over hele meg og forhekset hukommelsen min.
Noen kan også fortelle meg at de ikke tror at ME er en ordentlig sykdom. Det er en tullediagnose og jeg kan bare ta meg sammen. Igjen kjenner jeg at dragen, den rødglødende dragen er på vei ut i lyset, men heller ikke den gangen slapp jeg den til. Hva ville det hjelpe? Ingenting tror jeg.
Hvorfor er det så vanskelig å romme andres smerte? Hva er det som gjør at vi har behov for å sette merkelapper på det meste. Svart- hvit, gutt-jente, syk-frisk, kvinne-mann, tro - ikke tro, tykk- ikke tykk. Hva om vi øvde oss på å ikke sette hverandre i bås?
Hva om vi klarte å bare være med det som dukker opp av livets små og store katastrofer.
Hvordan ivaretar du andres og ikke minst din egen smerte, sorg eller uro?
I dag skal jeg være venn med tåken min. Den skal få lov til å innhylle meg og tankene mine. Jo mer jeg kjemper i mot jo tykkere vil den bli. Jeg lar den bare være som den er. Lar den være fordi den er der for å fortelle meg at jeg behøver hvile.
