Livets høst i møte med Covid-19

Dette er min families og pappas Covid-19 historie. Han kan ikke skrive den eller fortelle den selv. Han er ikke lengre nok tilstede til å kunne klare det. Jeg tror ikke han husker alt heller. Historien er sikkert ikke unik, men den er unik for ham og for oss som er glad i ham. Min opplevelse er at de eldres tap og sorg under pandemien har blitt avglemt. Derfor velger jeg å fortelle vår og hans historie. Den må fortelles.

Februar- Mars 2020 

Vi sitter og ser på nyheter og undrer oss over kineserne som bruker munnbind. Vi smiler og lirer av oss morsomheter. Nå er det visst et nytt virus i Kina. Ingen bekymringer når våre tanker. Ingen bekymringer for at dette vil kunne påvirke våre liv.

Min pappa er ikke i form. Det har han ikke vært siden hjertesvikten i fjor.  I meg ligger en angst. En angst og en fornemmelse av hva som venter. Minner om et liv og sorg over tap som vil komme. Jeg begynte å lage minnebilder i hodet mitt etter det første hjerneslaget.

Bilder av at han står på verandaen når jeg går forbi. At han vinker og smiler og ønsker meg en god dag. Eller da han forsøkte å lure seg til å kjøre bil den første tiden etter hjerneslaget.  Ser han for meg i bilen der han forsøker å gjøre både seg selv og bilen usynlig ved å kjøre så sakte og stille han kan forbi min veranda.  Se han sitte i stolen sin på stuen og smile glad over å få besøk. Min pappa er den mest sosial mannen jeg kjenner. 

Lungebetennelse. Pappa har lungebetennelse. Sykehusinnleggelse. Et sykehus som tar imot besøkende. Som smiler og ønsker oss velkommen. 

Vi sitter på rommet hans og ser begravelsen til Jahn Teigen. Jeg gråter noen tårer når sangen “Min første kjærlighet” synges. Den gir meg fortsatt et sug i magen som tar meg tilbake til ungdomsskolen. Man måtte passe seg for å si noe til noen om gutter eller forelskelser. Plutselig kunne du være noens kjæreste før du visste ordet av det. Det var de som tok seg den frihet å aksjonere på andres vegne.  Det første kysset som jeg fikk utenfor vinduene til alle sladrekjerringene i gata.  Kysset som smakte mentol tyggis og var bløtt. Munnen min som ikke var klar til å ønske en annens tunge velkommen. 

Alt dette fordi en sang dukket opp i hodet mitt. Pappa ligger i senga og bedyrer at han er helt frisk. Det gjør han alltid. Han hater sykehus. Vi sitter lenge sammen med han før vi drar og sier sees i morra.

Det ble ikke noe besøk dagen etter. Norge ble stengt 12.03.2020. Ingen smilende sykepleiere ønsket oss velkommen. Vi fikk ikke komme inn. 

Pappa var inne i et hus, syk og uten mulighet for besøk av familien sin.Han ringer mamma ofte, men så forsvinner mobilladeren. Mamma forklarer at vi kommer snart. Så snart denne Covid-19 roer seg ned.

Så skal pappa flyttes til et annet sted. Et sted hvor han kan rehabiliteres og så komme hjem. 

Lungebetennelsen går ikke over. Det får mamma beskjed om når hun ringer. Mamma er alene for første gang i sitt voksne liv. Hun savner pappa og jeg er sikker på at hun også savner alle oppgavene hun hadde i samlivet deres.  Legge fram klær etter dusjen, lage mat til to, sitte en rolig morgen og lese avisen - sammen. Nå skal hun finne ut av alt dette alene. 

Mamma bekymrer seg og ringer ofte til stedet der pappa er innlagt.  

Alt må organiseres på en ny og annerledes måte. Hvordan bringe nedover klær, mobilladeren er borte og brillene forsvinner. Klær blir levert til en sykepleier som ber oss sette klesbagen foran døren og ber oss om å ha avstand til døren og henne. 

Vi står der og forsøker å få informasjon om pappa. Vi savner han og lurer på hvordan han har det. Sykepleieren er i fullt smittevernsutstyr og kan ikke svare på spørsmålene våre. Det er som å være i en dystopi og vi er de ekle smittebærende parasittene. Opplevelsen av dystopi svinner og blir til et murrende sinne da en annen sykepleier rusler inn i bygningen med pizza fra Seven Eleven i hånda. Hun går inn med den største selvfølge. Ikke noe smittevernsutstyr og ingen hindringer. Og ingen avstand til sykepleieren i smittevernsutstyr. Dette er vanskelig å se og ikke minst forstå.

Mamma ringer hver dag. Og kommunikasjonen er ikke alltid god. Jeg må noen ganger ringe og be de ansatte om å ha forståelse. Forståelse for et ekteskap som har vart i over 50 år. Forståelse for at denne adskillelsen er den første i livet til mine foreldre. Det er ikke alltid det når fram. 

Mamma er redd for at fordi vi sier ifra om det vi ikke liker vil det medføre at pappa får dårligere oppfølging. Det er hennes store angst og det preger hennes hverdag. Jeg kjenner at jeg må kjempe for pappaen min. Det hadde jeg ikke trodd at ville skje. Iallefall ikke i kontakt med norsk helsevesen. Det beste helsevesenet i verden.

Pappa skal hjem. Jeg skal hente og mamma gleder seg. 

Hvor skal jeg møte opp, når skal jeg møte opp eller hvem skal jeg gi beskjed til om at nå er jeg her? Tror dette helsevesenet at jeg er synsk? Jeg drar nedover og kjører ned i parkeringskjelleren. Jeg håper at jeg står på rett sted. 

Så åpner døren seg og der kommer han. Jeg sto på rett sted. Smilet fra øre til øre når han ser meg. Jeg derimot får vondt i magen og det kjennes ut som hjertet mitt vokser seg altfor stort til brystkassen min. Gråten presser på, men jeg sier til meg selv at det passer dårlig akkurat nå. 

Pappa kommer seg nesten ikke inn i bilen og nesten ikke inn døren til hjemmet sitt. Han glemmer hvor doen er. Han har store pleiebehov og mamma blir satt i en situasjon hvor hun ganske raskt oppdager, og må erkjenne. Pappa kan ikke bo hjemme lengre.

Sodd er kjøpt inn. Godis er kjøpt inn. Det er snart påske. Vi hadde alle gledet oss til å få livet tilbake til normalen. 

Pappa er hjemme i 24 timer. Han ble hentet av ambulanse dagen etter at han kom hjem. Ny innleggelse skjer ikke uten vonde diskusjoner hvor mamma blir beskyldt for å tvinge pappa inn på sykehuset. Mamma må få bistand fra hjemmetjenesten og pappas sin fastlege for å få pappa innlagt igjen. 

Det er siste gangen pappa er i hjemmet sitt. Jeg kjente at det var siste gang. Han ligger på en båre. Smilende og tapper som han alltid er. Tuller med ambulansefolka. 

Han flytter han inn på en ny avdeling, men på samme sted som sist. 

Mamma lever et vondt og bekymringsfullt  liv hvor hun ikke stoler på at pappa blir ivaretatt. Hun føler seg mistenkeliggjort fordi hun ringer hver dag for å høre hvordan han har det. Vi er sinte og frustrerte fordi pappa ble sendt hjem på tross av at lungebetennelsen fortsatt ikke var kurert. Ingen av oss stoler på at pappa blir godt nok ivaretatt. Hvordan kan man sende hjem en så syk mann? Hvordan kunne de gjøre det uten å gi beskjed til hjemmetjenesten? Er ikke pappa sitt liv mer verdt, er vår opplevelse. Vi er de eneste som bryr oss om pappa. Helsevesenet står midt i noe de ikke har stått i før og det gjør dem til dårlige fagpersoner.

Så kommer telefonen enhver pårørende håper de aldri får.  En lege snakker og snakker. Han høres veldig usikker og utrygg ut. Jeg husker jeg tenkte at dette kan da umulig være en lege. En bølge av sorg og bunnløshet rommer plutselig hele kroppen min. Hva er det legen sier? “Ringer du for å fortelle meg at pappaen min ligger og dør”, spør jeg tilslutt. “Ja”, svarer legen. “Har du snakket med min mor” spør jeg. “Ja”, svarer han, “men jeg tror ikke hun skjønte hva jeg sa”. Jeg sier ingenting, men har full forståelse for at hun ikke forsto noe av det han sa.

Vi får komme på besøk. Pappa er døende. Vi er flere av de nærmeste som drar nedover for å være med han. Han er ikke til å kjenne igjen. Han er så tynn at jeg nesten ikke tør å holde han i hånda i redsel for at den brekker. Han har pustestopp og jeg må hviske til ham; at du må puste pappa. Vi er her nå og du må puste.

Vi er der alle sammen. I sengen ligger min store og sterke pappa. Han er redusert til ingenting. Han er skinn og bein. Gleden over å være sammen med familien sin er bortgjemt et sted langt inni sjelen hans. Han er borte. Han er på vei til et sted hvor vi ikke vil at han skal dra. 

Det er kun kroppen hans som ligger i senga. Sjelen hans er på vei inn i evigheten.

Vi drar hjem for kvelden. Mamma vil være alene sier hun. Det kjenner jeg er vanskelig å akseptere. Kanskje fordi jeg selv ikke ønsker å være alene.  Også fordi jeg tror at å være sammen så vil alt det vonde bli delt på flere og lettere å bære. 

Jeg husker ikke mye fra dette døgnet. Det er som om jeg er i et vakuum. Et sted hvor jeg ikke kan røre meg fordi jeg sitter fast. Jeg sitter fast i noe seig og slimete. Noe som holder meg der og ikke lar meg komme fram til alt det vonde jeg kjenner er der inne et sted. Telefonen ligger på nattbordet. Jeg ser på den og håper at den ikke ringer i løpet av natten.

En ny dag kom både for pappa og for oss. Vi skal nedover til han igjen. Det gjør vondt å tenke på at han er alene i det som kan være de siste timene i hans liv. Vi ringer nedover som avtalt og får da beskjed om at det er lov med kun en besøkende. Verden ramler sammen. Mamma er den eneste som får være hos pappa. Hun gråter og er veldig tydelig på at hun ikke klarer å sitte alene og se på mannen sin som ligger og dør. Vi klarer ikke å forstå argumentasjonen for dette. Vi hadde vært flere på besøk hos han dagen før. Jeg kjenner på så mye avmakt og sinne at jeg har lyst til å slå noen. Sparke den som har bestemt dette til den personen ikke er mer. Dette er det samme stedet som ikke har tatt godt nok vare på min pappa. Det stedet som sendte ham hjem med lungebetennelse. Nå bestemmer de at vi ikke kan være der sammen med ham i hans siste timer. 

Jeg ringer de jeg kan ringe til. Koronatelefonen og enhetsleder. Enhetsleder forstår ikke hvorfor vi har fått denne beskjeden. Hun sier at dette har de klare rutiner på.  Når en er døende skal pårørende få være der. Hun sier at hun skal ringe avdelingen og gi denne beskjeden en gang til. Hvorfor må pårørende krangle for å få lov til å være sammen med sine kjære når de ligger for døden? Hvorfor skal pårørende bli pålagt den byrden? Mamma er sikker på at dette er hevn for alt styret vi har laget.

Vi får komme på besøk og vi er der alle sammen. Pappa strever fortsatt med å puste. Vi står rundt han etter tur. Holder han i hendene. Stryker han på kinnet og forteller at nå er vi her alle. Han puster etterhvert roligere og så åpner han øynene. Han ser seg rundt og gleden når øynene hans når blikket hans sveiper over oss. Tårer står i øynene hans øyne og i våre. Han sukker og jeg tenker at først nå føler han seg trygg.

Vi snakker og snakker. Det er så mye vi skulle ha sagt og mye som har skjedd siden vi så og snakket med han sist. Han begynner også å snakke. Selv om ikke alt er forståelig er det nok til at vi vet at han er glad for at vi er der.

Litt utpå dagen må vi ha en pause. Vi planlegger besøkene og hvem som skal besøke når. Avtalen er at vi fortsatt må ringe og gi beskjed før vi kommer. Denne gangen får vi beskjed om at ingen får besøke pappa fordi han ikke lengre betegnes som døende. Verden raser sammen igjen. Vi har vært sammen med han i få timer . De timene er vi er ganske så sikre på var livsviktige for hans fysiske og psykiske helse. 

Hva har han tenkt på der han vært ensom på rommet sitt? Har han trodd at vi hadde glemt og forlatt han? Var han deprimert? Kan man dø av depresjon?

Spørsmålene er mange. Sinnet og frustrasjonene store. Da er han igjen forlatt og dømt til å sitte inne på rommet sitt. 

Klage skrives til Statsforvalteren og langt om lenge kommer det et svar. I svaret står det at helseinstitusjonen anbefales å beramme et møte med pårørende slik at pårørende kan få gjenopprettet den mistilliten som har oppstått. Vi venter fortsatt på henvendelsen fra helseinstitusjonen og har innsett at den aldri kommer.

Min pappa er nå beboer på et annen institusjon. Han flyttet dit uten hjelp og bistand fra sine nærmeste. Vi vet ikke hvem som snakket med han om flytting og hvordan han reagerte. 

Det tok noen uker fra innflytting til det nye stedet før vi fikk se og snakke med han. Da møttes vi på nett. 

Vi har mistet et halvt år av pappa sitt liv. Han har mistet et halvt år med sine kjære. På dette halve året har vi også mistet den personen som pappa var. Før han ble innlagt i mars 2020 kjørte han bil og var en aktiv mann. Da vi traff han igjen i august 2020 var han pleiepasient.  

Hvor mange pårørende i Norge sitter med de samme opplevelsene med sine kjære under pandemien? Kunne dette vært håndtert på en annen måte?  Hvor mange eldre har dødd av ensomhet og depresjon?