“Skilpaddemodus”

Januar er for noen en litt mørk, kald, stormfull og trist måned. Julen med alle sine lys og forventninger er over. Regningene ligger i kø inne på nettbanken. Motivasjonen ligger med brekt rygg sammen med rester av granbar i en mørk krok av stuen. Jeg er i det som jeg kaller “skilpaddemodus”. Jeg og min verden rusler sakte rundt på leting etter motivasjon og glede. De har gjemt seg bort et sted og de dukker fram i kun små glimt. Jeg har ikke fart nok til å fange dem før de igjen forsvinner. Tåken har lettet, men ikke alt er synlig enda. Hva kan man gjøre for å finne igjen glede og motivasjon?

Jeg gjør det som jeg vet det finnes glede i. Selv om det ikke oppleves sånn når jeg gjør det så husker kroppen og sinnet mitt den forrige gleden. Er ikke det fantastisk! Jeg hviler og sier til meg selv at det er viktig for å kunne stå i livets små og store katastrofer. Jeg leser det jeg likte å lese som liten. Da jeg var liten var ikke “skilpaddemodus” noe som eksisterte i livet mitt. Ikke det at barndommen min kun var en lek og glede, men jeg hadde bøker og eventyr å reise til. Det gjorde verden til et bedre sted slik det også gjør nå. Jeg gjemmer bort den voksne og dømmende meg og dykker inn i barndommens litteratur. Akkurat nå leser jeg “Den uendelige historie” av Michael Ende. Et eventyr som vever vår verden inn i eventyrenes verden. Der hvor Atreyu drar ut i Fantasia for å redde Barnekeiserinnen som holder på å dø. For å redde henne trenger Atreyu hjelp av et menneskebarn. Jeg var ung på 80-tallet og så filmen som kom i 1984 og for ikke å glemme, The neverendig story, sunget av Limahl. Alle disse gode minnene fyller meg og jeg kjenner såvidt at gleden viser seg. For virkelig å skape spenning og glede spiller jeg av soundtracket til Silkesvarten. Da kommer gleden så mye fram at den rekker helt opp til øynene mine. Sommerfuglene i magen danser rundt etter en litt vel lang ferie og hele ansiktet mitt mykner som smørkrem. Jeg mediterer, men med litt kortere tidsrom enn vanlig. Jeg gjør yoga og da saktere og mer restorative enn yin. Alt som jeg vet gir glede gjør jeg selv om det ikke kjennes sånn ut her og nå. Kroppen og sinnet mitt husker og bidrar til at gleden og motivasjonen sakte, men sikkert kommer ut av mørket.

Jeg sier det også høyt, her. Det er som trollene som sprekker når de treffes av solen. Ved å si det høyt så møtes man ofte med litt mer forståelse og omsorg. Det vonde sprekker og blir mindre vondt. For noen er det skummelt å si høyt at verden oppleves som vanskelig. Også sprekken kan gjøre vondt, men vi har alle sprekker i forskjellige størrelser. Det er i disse sprekkene at solen kan skinne gjennom. Skinne for å slippe til glede, motivasjon, mestring, livsmot og kjærlighet.

Dette diktet gir meg minner om barndommen hvor regn ikke ble sett på som noe å flykte fra, men å danse til og løpe rundt i. Kjenne at klærne og håret ble vått. En utrolig frihet i å bare stå ute og nyte dråpene som traff ansiktet. Så stoppet regnet. Luften var så klar og god å puste i. Og solen varmet en våt kropp. Dette diktet er til deg som også strever med å finne gleden og motivasjonen. Jeg heier på oss!

Hestene står i regnet

Når mitt sinn fylles av drømmer;

mere dunkle, mere fjerne

enn min tanke kan forklare,

mere ville, mere hete

enn mitt hjerte kan forstå,

vil jeg bare stå i regnet

slik som hester står i regnet

på en bred og saftig slette

mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge

dette svale, sterke, våte,

som i strie strømmer siler

over ansikt, hår og hender.

Likne skogen, der den suger,

som et barn, av himlens bryster.

Likne sletten, full av sødme,

sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,

lutende, med våte flanker,

og lar duft av muld og væte

drive sterkt og søtt i sinnet,

vil jeg stå og bare være

og la himmel-yret falle,

inntil tanken fri for feber

følger drømmene til klarhet

i en steil og indre ro.

Astrid Hjertenæs Andersen