Små øyeblikk….

Byen min er full av lyder. Biler som kjører lenge i første giret og mopeder med høyt turtall. Lyden fra dem vekker irritasjon. Lydene er høye og skjærer i øret mitt.  Det er ubehagelig å føle irritasjon. Jeg blir varm og klam. Kjeve,nakke og skuldre strammes. 

Hvor ofte stopper jeg opp og bare kjenner på irritasjonen som oppstår? 

Kjenner på den og lar den være som den er? 

Stopper jeg opp for å være i øyeblikk som oppstår?  Jeg tror ikke det. Min autopilot er godt innarbeidet, og jeg går nok glipp av mange små øyeblikk. Alle disse tankene spinner rundt i hodet mitt noen få sekunder før jeg bestemmer meg for å gjøre et forsøk på å ignorere autopiloten.Jeg slår av podcasten på øret og velger å være i øyeblikket. Observere det som skjer rundt meg og i meg.

Jeg har kommet fram til Bakke bru, i Trondheim. Den ene broen som forbinder Møllenberg med sentrum. Jeg går ut på broen og  kjenner lukten av elven. En litt råtten lukt, men også en lukt av saltvann. Lukten av saltvann gjør meg avslappet. Den lukten er barndom med bading, fisking og solrike dager. Jeg smiler inni meg over alle minner som kommer. Så mye en lukt kan bringe med seg. Lukten når nesen og plutselig reiser man flere år tilbake til både gode og dårlige minner. 

Ute på broen er det vind og den kjennes godt mot kinnene. Den prikker i huden og huden kjennes ut som om den er to nummer for liten. Vinden kjøler ned irritasjonsvarmen, og jeg lukker øynene.  Jeg går så sakte som jeg kan og nyter vinden og lukten av salt sjø. Føler på en stor takknemlighet. Jeg har fått en ny dag og nye øyeblikk å ta vare på. 

Alle lyder minsker mens jeg går der og opplever vinden. Jeg merker nesten ikke lydene rundt meg. Jeg er i opplevelsen av vind mot hud. En glad varme spres fra hjertet mitt og ut i kroppen. Jeg elsker byen min.

Da jeg er på enden av broen legger jeg merke til en lyd. Det er noen som roper et navn og forbi meg løper det ei jente. 

Hun løper forbi og fortsetter å rope et navn. Hun løper tungt og jeg tenker at hun ikke bruker å løpe så ofte. 

Ansiktet hennes er et eneste stort smil.  

Hun løper og roper et navn, og på enden av broen er det en mann som snur seg. Han åpner armene og hun løper rett inn i dem. Han tar i mot henne, løfter henne opp og smiler tilbake. Begge to ser så lykkelige ut. De smiler, ler og omfavner hverandre. 

Jeg er nesten ved siden av dem da jeg hører henne si; "Jeg glemte å si ha det til deg. Det var ikke meningen. Håper du ikke er sur. Nå skal jeg kjøpe meg kjole." 

Han svarer; " Det burde jeg også ha gjort. Hvor har de fine kjoler? "

Jeg smiler og kan på en rar måte føle den gleden de to menneskene utstråler, som om jeg har snublet inn i deres lykkeboble og fikk lov til å oppleve den gleden og kjærligheten de to utstrålte. Jeg blir nesten litt overveldet av alle følelsene jeg plutselig kjenner på. Jeg gikk inn i to mennesker sin lykkeboble. Fikk en dusj av gode følelser over meg. Øynene mine blir fuktige i et øyeblikk. 

Jeg går glad videre og smiler. Kroppen min kjennes lett og det er som om det bobler i den. 

Ansiktet mitt smiler. Smilet når øynene mine. Øynene mine møter andre menneskers blikk og de smiler tilbake.

Dette lille øyeblikket som rommer så mange kroppslige fornemmelser og gode øyeblikk varte i knapt tre minutter.  Det er tre minutter som jeg kommer til å huske med glede.

Tar du vare på små øyeblikk eller er du så travel at du ikke merker dem?