Kvinneliv

Januar er her. Aviser og magasiner har fokus på nyttårsforsetter og slanking. Etter det jeg har lest meg til, så er det mindre klikk fra oss forbrukere på disse artiklene nå enn til vanlig. Så kanskje har vi våknet opp og forstått at dette ikke er det viktigste i livet. Løpingen etter oss selv - slanking, bli en bedre utgave eller fjerne noe ved oss selv som vi ikke liker.

Jeg har tenkt mye på dette. Jeg er kronisk syk og ikke har de samme muligheten til å oppnå det som blir betegnet som friskt. Allikevel tror jeg på at jeg kan leve et godt liv på tross av.

Jeg ser tilbake til mine forkvinner. De kvinner som har gitt meg livet. De hadde ikke de samme mulighetene som jeg har nå, men de levde livene sine på tross av. For meg er de gode rollemodeller.

Min tippoldemor sies å ha vært datter av en storbonde oppe Gauldalen. Hun ble gjort arveløs fordi hun forelsket seg i en mann fra lavere samfunnslag. Hun valgte å gifte seg med denne mannen og flyttet deretter rundt som kokke på industriarbeidsplasser.

Hennes grandtante var en av Norges første kvinner som drev med rosemaling. Hun malte i det skjulte først. Etterhvert begynte hun også å skrive og skrev dikt. Hun ble en av Hølondas første haugianere. Hølonda helsehus eier et sjal som er brodert av denne kvinnen og Hølonda kirke har forsatt kollektbøssen som er rosemalt av henne. Det sier at hun fikk seks skilling for den Kollektbøssen har nok innbrakt mer enn den summen i løpet av årene den har blitt brukt.

Min oldemor ble gravid og barnets far fridde til henne. Jeg har blitt fortalt at hun takket nei fordi hun ikke var glad i denne mannen. Det hadde kommet en kald sten i forholdet. Hun valgte å være enslig mor. Dette var på slutten av 1800-tallet og jeg kan nok tenke meg at dette ikke var enkelt på et lite sted. Hun endte opp som taus på plassen til min oldefar. Han var enkemann med barn. De fant tonen og giftet seg. Historien forteller at min oldemor var en dame med et stort hjerte. Det var plass til alle. Min farmor ble nok lik sin mor. De levde livene sine på tross av og med andre store utfordringer enn de jeg opplever i dag. Uansett beskrives de som hjertevarme kvinner. Det var rom for alle og de fylte hjemmene sine med familiebesøk, sang , musikk og håndarbeid. De hadde tid og verden gikk saktere enn den gjør i dag.

Akkurat nå leser jeg Kniven i ilden av Ingeborg Arvola. En historisk roman som handler om Brita Caisa. En sterk kvinne som var alene med to barn. Som hadde stått i kirketukt for omgang med en gift mann. En kvinne som ønsket å skape seg en ny historie et annet sted. Hun gikk på ski fra Finland og hadde som mål å komme seg til havet. Der vannet kokte av fisk. Der skulle hun gifte seg og starte på nytt. For en historie og for en kvinne. Beskrivelsen av strabaser, kjærlighet og hvordan kvener levde livene sine. Den er skrevet på en sånn måte at jeg kan kjenne på kroppen når stormen raser, når det er kaldt og når erotikken bruser i kroppen.

Alle tidsepoker i historien har bydd på utfordringer spesielt for kvinner. Og kanskje gjør det fortsatt det? All reklame for slanking, endring av kropp, hva man bør og ikke bør ha på seg, hva er in og hva er helt ut er rettet mest mot kvinner.

Hva er det unge kvinner vil se tilbake på som gode liv på tross av? Hvem vil de se tilbake på som sine kvinnelige rollemodeller?