Litteratur og mindfulness

Min siste lesegruppe i desember fikk høre novellen “Bare mjuke pakker under treet” av Levi Henriksen og diktet “Årsskiftet” av Kolbein Falkeid.

Lesegruppen var kl 17 og det snødde tett ute. Folk kom hastende inn våte av snø og noen litt stresset for om de rakk å komme tidsnok.

De blir ønsket velkommen og de tar av seg våte ytterklær. Får laget seg en varm kopp te og finner seg en plass rundt bordet. Jeg lar det være litt stille. Møter smilende blikkene til menneskene som har tatt seg tid til å komme for og høre på litteratur. De har valgt å gi seg selv et pusterom i hverdagen og et rom for å oppdage flere sider av livet og seg selv.

Jeg forteller kort at vi skal lese novellen først. At jeg kommer til å stoppe opp underveis for å se om noen har refleksjoner og komme med.

Novellen handler om et brudd i et samboerforhold og hvordan far må forholde seg til at eksen finner ny kjæreste, Lars Hroar med H og at han ikke får se barna sine på julaften. Novellen starter slik; “Unga og jeg får det vi ønsker oss til jul. Tone får det hun fortjener”. Jeg stopper opp underveis og vi undrer oss over det vi leser. Det lukter te, pepperkaker og våte klær i rommet. Den uroen som var der i starten har dempet seg. Jeg kan fornemme at de som er tilstede puster saktere og at de sitter mer i ro. Denne historien er både mørk og til tider litt ubehagelig, men allikevel finnes det en ro i gruppen av mennesker som har valgt å stoppe opp i en og en halv time for å bli lest for. Noen ganger må vi le også fordi det vi leser er litt absurd. Vi er enige om at vi liker slutten da den er utvidende og god. Slutten er sånn; “Jeg tenker noe om at jeg er glad jeg ikke er en av de tre vise menn. At det er så mange lys i dag. At det er mange måter å gå seg vill på.” Vi blir sittende en liten stund i stillhet. Tar inn det vi har lest og de refleksjoner vi har delt.

Så leser jeg diktet; Årsskiftet av Kolbein Falkeid. Jeg skriver det inn her slik at du også kan lese det.

Årsskiftet

Nå gløtter tiden

på timeglasset:

-Et sandkorn faller.

-Et år forsvinner.

Vi står tilbake

og raker sammen

en liten gravhaug

av gamle minner.

Vi raker sammen

og ser tilbake.

Tilbakeblikket-

hvor tungt det veier!

Så kaller tiden

fra svingen forut,

og vi må vandre

med hva vi eier.

Kolbein Falkeid

Det blir stille i rommet og jeg leser diktet en gang til. Refleksjonene kommer og handler om covid-19 og andre hendelser i løpet av året som har blitt til minner som vi tar med oss videre. Og hvor langt kan egentlig et tilbakeblikk strekke seg? Vi som fortsatt er her og som fortsatt lever tar med oss minnene. Raker dem sammen og lever videre.

Vi avslutter etter dette. Tiden har gått og noen sier at det føles som om tiden sto stille i en liten stund. Som om verden stoppet opp. Skuldre er senket og sjelen har fått input fra andre steder enn telefon og Netflix.