Ut av MEskapet
Jeg har ME. Er 50% ufør og balanserer mellom jobb, fritid, familie og hvile. Den balansen blir mange ganger vippet av pinnen når jeg gjør for mye for raskt, snubler inn i selvskapte forventninger eller når jeg blir sugd inn i SoMe verden hvor perfeksjonismen bor. ME har vært i livet mitt i mange år, men Mona er ikke ME. Jeg er Mona som har ME, og dette er første gangen jeg skriver om at jeg har ME. Så nå kommer jeg altså ut av ME-skapet. I dagene framover vil mediene pushe på oss tips til nyttårsforsetter. Jeg praktiserer ikke nyttårsforsetter. Jeg praktiserer mindfulness. De små øyeblikkene som livet hele tiden byr på. De oppstår flere ganger hver dag. Flere ganger hver dag har jeg anledning til å leve i takt med meg selv. Hver lille handling jeg gjør i løpet av en dag gir meg en mulighet til å være oppmerksom. Når jeg drikke kaffe. Pusser tennene. Står i kø. Sitter på bussen. Om jeg klarer å være tilstede i disse øyeblikkene, kan dagliglivets hverdagslighet og ubehageligheter bli til små øyeblikk av her og nå. Både i det som er behagelig og det som er ubehagelig. Vi kan ikke unngå det som er ubehagelig. Livet byr på alt noen ganger, som en buffet med alt du liker og ikke liker. For meg er ikke mindfulness bare meditasjon, men en måte å leve hele livet på. Det er ingen hokus pokus og jeg har ingen tryllestav. Det jeg har er øyeblikk hvor jeg kan velge å være mer oppmerksom. Mindfulness er ingen kjapp kur for å få et bedre liv. Jeg har det livet jeg har. Hvordan kan jeg gjøre det beste ut av det? Hvordan kan jeg leve til det beste for meg og mine? Livet byr på små og store katastrofer. Sorg, sinne, irritasjon, frustrasjon - alt dette forsvinner ikke om jeg praktiserer mindfulness, men jeg lever meg gjennom det. Gråter og sørger. Blir sint og frustrert. Lar de vonde følelsene være en del av meg og livet mitt. Livet er noen ganger dritt og jeg faller inn i selvmedlidenhet. Det er menneskelig. Mindfulness hjelper meg med å være i kontakt med følelsene og tankene mine. Bistår meg i å vite at jeg ikke er tankene mine eller følelsene mine. I hverdagen forsøker jeg å gjøre en ting om gangen. Om jeg multitasker så vil det mest sannsynlig føre til at jeg gjør oppgavene halvveis og ikke like bra som om jeg gjorde en og en. I løpet av dagen gjør jeg en ting så sakte som jeg bare kan. Det kan være når jeg er ute og går eller når jeg spiser. Og jeg hviler. For meg er hvile stillhet. Da slår jeg av mobil og er utilgjengelig en stund. Full timeplan forsøker jeg å unngå. Jeg planlegger en hviledag i uken. Da er jeg hjemme og gjør ingenting. Ingen avtaler eller ting jeg må gjøre. Jeg er hjemme. Jeg leser, hører på lydbok eller skriver. Mange av oss lever med en eller flere utfordringer i livene våre. Det står ikke skrevet ME i pannen min selv om jeg føler det noen ganger. Det kan ikke sees på meg at jeg har ME. Jeg viser ikke fram sårbarheten min til andre enn de som er meg nær. Jeg sier ikke at mindfulness er redningen for alle med ME eller andre utfordringer. Jeg sier at for meg er det et godt alternativ. Det vil ikke si at jeg bare har gode dager. Livet skjer også for meg. Mindfulness gir meg verktøy til å leve med det som skjer. Så da var jeg ute av ME-skapet. Den annsamme
Han har ikkje stund til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter,
dei ansar han aldri på.
.
Så lid det til endes med dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar er det vorte av?
.
Mangt har han rekkje over.
Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera.
Det auka dess meir han fekk gjort.
.
Slik jaget han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på veien
men nådde han aldri att.
Jan Magnus Bruheim
